Honnør til livet, æra til døden

Honnør til livet, æra til døden.

The day of Jazz Funeral
…»my mind is at ease,
my soul is at rest.
Remembering all,
how truly I was blessed» …

Da gamla teateret fyller seg langsomt opp. Mennesker i alle aldre, alle fargar og bekledninger går andektig, og småpratande inn i lokalet. Fleire mennesker kjem, og fleire stolar blir satt inn. Det er tydelig ein populær mann me skal æra i dag. Framme ved scenen står 7 menn med instrument, henholdsvis trompet, trombone, saksofon, gitar og bass. Etter nokre ord til Gud, blir ein vakker, trist ballade spela, passande til ein begravelse og prosesjon. Avdøde hadde sjølv ønska seg denne.
Deretter var det lite som minna om ei minnegudsjeneste frå heimlandet Noreg.
Publikum klappar. Presten pratar direkte til oss alle og forteller varme, morsomme historiar om mannen me var der for å æra. Me klappar meir, og me blir gitt ei livshistorie om ein mann som hadde stor respekt i lokalsamfunnet. Venner og familie har talar, og gjennom tårer og latter gir dei oss alle bodskapet om å fortsetta og leva livet.
Honnør til livet, æra til døden.
Enka og dansaren som leiar dansen i prosesjonen.
…»continue traditions, no matter how small»…
Ein av borna til avdøde.
…»go on with your life, don’t worry about falls»…

Bandet fordoblar seg framme ved scenen, da kjem både sussafon og trommer, og musikken blir lystigare. Samtidig sit eg i tankar om kor godt inntrykk eg har fått av ein mann, i begravelsen hans.
Eg ler i lag med vennene hans og familien, eg høyrer historiar og eg tar del i livet han har hatt. Og da var akkurat da han ville. Me er velkomne inn i verda han har levd i.
I prosesjonen vil dei gjerne prata om den døde, dela minner og kosa seg med historiar.
På denne måten vil minnet om den kjære leva vidare.

Eg skal innrømma at å gå i begravelse er tøft. Uansett kven da er eg skal visa den siste respekt.
Å sjå sorga til dei du bryr deg om, er vondt.
Å sjå sorg i det heile, påvirkar følsomme meg.
Sannheten er at i begravelse kjem alle dei tap eg har opplevd tidligare, som eit snøras tilbake.
Voldsomt og iskaldt. Så da å observere respekt og minner bli vist mest ved latter og sang, gjorde inntrykk. Eg kan jo ikkje få sagt nok at smil og latter slepp laus gode ting i deg. Endorfiner som kjem fri, er kroppen sine eigne lykkepiller!
Den vakre minnetida vart avslutta med ”When i look in your eyes” av den dyktige New Orleans Jazz vokalisten Betty Shirley.

Betty Shirley. Eg fekk oppleva denne flotte Jazz stemma på konsert kvelden etter.
…»I miss you all dearly «…

Deretter bar det avgårde med dans, klapp og bevegelsar i gatene med bilen og kista først, deretter bandet og The First Line med den nærmaste familien. The Second Line er oftast den dansande gruppa, og fleire mennesker kan slutta seg til i prosesjonen om dei føler for da.

Da er klart at smilet og dansen smittar blant folkemengden! Dei alle fleste dansa og vrikka litt på seg. Til og med eg gjorde the Second Line Dance etter glad-tonane.
Viss du blir med i Second Line i dagens Jazz Funeral, er du med å feirer livet den avdøde levde, og viser respekt på den måten. Frå gamalt av er da ei blanding av militære korpstrommer, og afrikanske, spirituelle dansar for å tilfredstilla åndene i etterlivet.

Dansaren med orkesteret som leiar The second line.
…»so keep up your chin»…
Venner, familie og den som vil, kan hylla Livet til den døde.
…»Until the day comes
when we’re together again»…

Da kan virka surrealistisk å dansa i gatene når din aller kjæraste skal leggast til siste kvile.
Uansett dei historiske grunnane dei hadde til å dansa og smila i sorg, er da ein styrkande prosess som eg meiner er sunn for oss. Om du opplever sorg, motgong eller depresjon, vil glede og fysisk bevegelse hjelpa deg på vei vidare i kvardagen.
Me vil alle oppleva ein eller fleire av tilfellene i løpet av livet. Kanskje må da mykje meir arbeid og hjelp for å komma seg gjennom fasen. Men ein ting er sikkert; om du klarar å gleda deg og bevega deg litt kvar dag, vil kvardagen likevel bli lettare etterkvart.
Kropp og sjel er skapt slik.
-Om du klarar å le og dansa til tross for motgong,
-om du kan nyta ditt eige liv til æra for Livet,
Ja, då har du funne nøkkelen til lykke.

«My mind is at ease, my soul is at rest.
Remembering all, how truly I was blessed.
Continue traditions, no matter how small.
Go on with your life, don’t worry about falls.
I miss you all dearly, so keep up your chin.
Until the day comes when we’re together again.»

Eg er eit ja menneske

img_1143

Det er tøft å seia nei og likavel vera eit ja-menneske.
For min del handlar da mykje om at eg har veldig lyst å stilla opp for folk, vera sosial, gleda dei du er glad i og gjera ein innsats. Eg veit så godt at å få hjelp av andre når da trengs er så verdifullt!
I arbeidssamanheng ofrar eg tid og krefter fordi eg vil investera i mi eiga utvikling, og for venner og familie handlar da om samhold og omtanke. I tillegg er da gøy å vera eit positivt ja-menneske! Skal ikkje legga skjul på da.
I sannhetens peikande finger er me i Noregs raudt, kvitt og blått fødd og oppvokst i ei dugnadstrillebår, og da kan virkelig bli for mykje til tider! Eg har alltid syns da er vanskelig å seia nei i dugnadsspørsmål. Mykje fordi eg har lyst å stilla opp og hjelpa til, men eg veit at eg ikkje kan strekka til over alt. Og eg er bevisst på kor mykje, og akk kor lite, energi eg har å gi til andre og likavel ha energi til øvers til meg sjølv.

Da er viktig å bruka så mykje energi ein har, og ikkje bruke seg opp. Eg har lyst å gi av mitt smilande besta, og då må eg ha nok mi-tid kvar dag.
Helst framfor eit staffeli… 11709489_770653356387405_3802376862805092417_n
Eit av dei frivillige gjeremåla eg har gjort siste tida som virkelig har gjort inntrykk på meg, er då eg hadde to dagar med kunst-undervisning på Litlabø EM Mottak for mindreårige einslege søkjarar. Me malte og teikna, prata og lo. For ein gjeng med flotte ungdommar med mange ulike skjebnar.
Ideelt sett skulle eg hatt plass til å ta dei med i eit eige atelièr der me kunne jobba med kunstprosjekt, så viss nokon veit om eit større rom eg kan bruka til atèlier, ta gjerne kontakt på adm@bittabjornsdotter.com

Eg las gode, enkle tips om korleis ein kunne læra seg kunsten å seia nei og likavel vera ja-menneske. Det handlar ganske enkelt om å ta kontroll over eiga tid. Sjå på klokka og vurdèra kvardagen  realistisk. Planlegga dagen med gode marginar, slik at du har tid til deg sjølv. Leva i nuet.
https://ceciliets.no/wp/kunsten-a-si-nei-og-likevel-vaere-et-ja-menneske/

Eg har blitt flinkare med dette dei siste åra takka vera ei venninne som gjorde meg oppmerksom på at eg brukte av andre si tid når eg kom for seint til avtalar.
Så enkelt kan da òg seiast. Kven vil vel vera så frekk å bruka av andre si tid?
Og bonus er at eg slepp å ha dårlig samvittighet for at eg ikkje strekk til.
Å gi beskjed om at ;  -dette rekk eg ikkje over, er faktisk heilt Å kei!

For eitt år sidan i september-tider hadde eg kunstutstilling i Kulturhuset. Ein suksess på så mange nivå! Den handla om stå på sjølv om livet er tøft, og at stormen du kanskje står i eller har vore i, -vil gå over. Du må holda ut! Storms never last.
Da er nok mange som har stått midt i stormen. Følt at ein ikkje strekker til, eller har møtt veggen. Dei som ser lykkelige ut, kan ofta ha problem nett som du. Alle har si historie, si ballast, mindre eller større. Da er ein del av livet. Berre husk at om du står midt i stormen, så vil den gå over.
Dei som ser tilfreds ut, har ofte funne ein måte å takla kvardagen på til tross for konfliktar i fortid eller notid. Den som klarar å fokusere på ting i kvardagen som er positivt, den som gjere fysiske aktivitetar og ikkje gjer opp, klarar ofte å komme seg eit stykke opp i motbakken.
Målet kvar dag bør vera å finna noko som får deg til å smila.
Eit lengre mål bør vera at kvardagen din skal innehalde såpassa mange pusterom med   mi-tid at du er i balanse. At det er plass til deg! Då trur eg òg at stormen går raskare over.

img_1047

Er ikkje utan grunn at UTE PÅ TUR, ALDRI SUR er ein quote som har slått an.

Fysisk aktivitet er viktig! Latter endå meir! Og sidan me produserer endorfinar  når me har fysisk aktivitet og endorfiner er kroppens lykkehormon, så kom deg ut i skog og fjell!

Når me ler, lagar kroppen endorfiner òg, -så er du lei, finn noko å skrattle av! Og med…