Honnør til livet, æra til døden

Honnør til livet, æra til døden.

The day of Jazz Funeral
…»my mind is at ease,
my soul is at rest.
Remembering all,
how truly I was blessed» …

Da gamla teateret fyller seg langsomt opp. Mennesker i alle aldre, alle fargar og bekledninger går andektig, og småpratande inn i lokalet. Fleire mennesker kjem, og fleire stolar blir satt inn. Det er tydelig ein populær mann me skal æra i dag. Framme ved scenen står 7 menn med instrument, henholdsvis trompet, trombone, saksofon, gitar og bass. Etter nokre ord til Gud, blir ein vakker, trist ballade spela, passande til ein begravelse og prosesjon. Avdøde hadde sjølv ønska seg denne.
Deretter var det lite som minna om ei minnegudsjeneste frå heimlandet Noreg.
Publikum klappar. Presten pratar direkte til oss alle og forteller varme, morsomme historiar om mannen me var der for å æra. Me klappar meir, og me blir gitt ei livshistorie om ein mann som hadde stor respekt i lokalsamfunnet. Venner og familie har talar, og gjennom tårer og latter gir dei oss alle bodskapet om å fortsetta og leva livet.
Honnør til livet, æra til døden.
Enka og dansaren som leiar dansen i prosesjonen.
…»continue traditions, no matter how small»…
Ein av borna til avdøde.
…»go on with your life, don’t worry about falls»…

Bandet fordoblar seg framme ved scenen, da kjem både sussafon og trommer, og musikken blir lystigare. Samtidig sit eg i tankar om kor godt inntrykk eg har fått av ein mann, i begravelsen hans.
Eg ler i lag med vennene hans og familien, eg høyrer historiar og eg tar del i livet han har hatt. Og da var akkurat da han ville. Me er velkomne inn i verda han har levd i.
I prosesjonen vil dei gjerne prata om den døde, dela minner og kosa seg med historiar.
På denne måten vil minnet om den kjære leva vidare.

Eg skal innrømma at å gå i begravelse er tøft. Uansett kven da er eg skal visa den siste respekt.
Å sjå sorga til dei du bryr deg om, er vondt.
Å sjå sorg i det heile, påvirkar følsomme meg.
Sannheten er at i begravelse kjem alle dei tap eg har opplevd tidligare, som eit snøras tilbake.
Voldsomt og iskaldt. Så da å observere respekt og minner bli vist mest ved latter og sang, gjorde inntrykk. Eg kan jo ikkje få sagt nok at smil og latter slepp laus gode ting i deg. Endorfiner som kjem fri, er kroppen sine eigne lykkepiller!
Den vakre minnetida vart avslutta med ”When i look in your eyes” av den dyktige New Orleans Jazz vokalisten Betty Shirley.

Betty Shirley. Eg fekk oppleva denne flotte Jazz stemma på konsert kvelden etter.
…»I miss you all dearly «…

Deretter bar det avgårde med dans, klapp og bevegelsar i gatene med bilen og kista først, deretter bandet og The First Line med den nærmaste familien. The Second Line er oftast den dansande gruppa, og fleire mennesker kan slutta seg til i prosesjonen om dei føler for da.

Da er klart at smilet og dansen smittar blant folkemengden! Dei alle fleste dansa og vrikka litt på seg. Til og med eg gjorde the Second Line Dance etter glad-tonane.
Viss du blir med i Second Line i dagens Jazz Funeral, er du med å feirer livet den avdøde levde, og viser respekt på den måten. Frå gamalt av er da ei blanding av militære korpstrommer, og afrikanske, spirituelle dansar for å tilfredstilla åndene i etterlivet.

Dansaren med orkesteret som leiar The second line.
…»so keep up your chin»…
Venner, familie og den som vil, kan hylla Livet til den døde.
…»Until the day comes
when we’re together again»…

Da kan virka surrealistisk å dansa i gatene når din aller kjæraste skal leggast til siste kvile.
Uansett dei historiske grunnane dei hadde til å dansa og smila i sorg, er da ein styrkande prosess som eg meiner er sunn for oss. Om du opplever sorg, motgong eller depresjon, vil glede og fysisk bevegelse hjelpa deg på vei vidare i kvardagen.
Me vil alle oppleva ein eller fleire av tilfellene i løpet av livet. Kanskje må da mykje meir arbeid og hjelp for å komma seg gjennom fasen. Men ein ting er sikkert; om du klarar å gleda deg og bevega deg litt kvar dag, vil kvardagen likevel bli lettare etterkvart.
Kropp og sjel er skapt slik.
-Om du klarar å le og dansa til tross for motgong,
-om du kan nyta ditt eige liv til æra for Livet,
Ja, då har du funne nøkkelen til lykke.

«My mind is at ease, my soul is at rest.
Remembering all, how truly I was blessed.
Continue traditions, no matter how small.
Go on with your life, don’t worry about falls.
I miss you all dearly, so keep up your chin.
Until the day comes when we’re together again.»

Grip dagen

Mor mi skreiv til meg i dag at New Orleans reisa mi snart byrja på si tredje veke. Og min gjennomtenkte tanke var; NAAAAI! Har tida verkeleg gått SÅ fort!

Venter på paradane ein av dei første dagane i Mardi Gras 2017.

New Orleans er ein by å nyta. Ta inn i fulle drag. Her er kunst, historie, arkitektur, dans, musikk, bryllup, begravelse, rike og fattige om ein annan. For ikkje å snakka om den knusande varmen eine dagen og tornado neste. Og menneskene som bur her, ja dei er glad i byen sin- det er heilt tydelig! Identiteten New Orleans ligg langt inn i genene, og kommersielt bruker byen det for det det er verd.
Slik blir bryllup feira i French Quarter. Gravferd kan markerast på samme vis.

Så her føler du i kvar nerve at du er i New Orleans. Som turist, blir eg tatt inn i New Orleans varmen.
No høyre det til historia her at eg heller ikkje er her som turist. Eg har tråla den uendeleg lange bar-gata Bourbon-street, der musikken strøymer mot meg, i lag med fulle, glade mennesker. Mange turistar si favoritt gata. Eg sit heller i sidegatene i lag med dei lokale og høyrer på livshistoriar, og byen si interessante historie. Der er òg musikk, dans og mange spennande mennesker.
God mat har eg opplevd utan unntak. Tilogmed for ein gluten/lactose freak som eg.

Her er mange bilder å ta, mange minner å få.
Det eg tenker på når eg går rundt å ser på det New Orleans har fått til gjennom mange hundre år som ein smeltedigel av mennesker, er at dei er flinke å ta vare på alle typar mennesker som kjem innom. Som sagt, eg føler meg ikkje som turist. Ikkje anna enn at dei tar meir vare på meg kanskje. Ukjente mennesker fortel meg om gater eg ikkje skal gå( som norsk vil eg jo GÅ overalt…), dei fortel om neste event eg må få med meg, neste artist som speler på den baren, det museet.
Slike benkar finn eg når eg går der eg ikkje skal gå…

Og ikkje minst neste Mardi Gras- parade!
Denne festivalen, som for meg er ein evigvarande 17. Mai fest uten sidestykke. Og då går eg ikkje eingong på alle Ball- eventene som høyre til…
Gatene blir sperra for trafikk, og folk finn seg plassar og set ut grillane sine fleire timar før sjølve paradane. I alle fall her Up-town i Garden District, ca 20 min tassetur frå French Quarter og Bourbon-Street. Paradane går nedover mot byen, kastar perlesmykker og anna reklame-stæsj til folkemengden. Poenget er at mengden med mennesker skal ropa, vinka og laga leven. Ei herlig, levande stemning!
I mellomtida dansar folk i gatene, barane spelar musikk, ungar kastar ball og leikar. Gledegledeglede.
Kvar Krew, som bruker private pengar, har fleire floats, band og dansegrupper.

Er ikkje rart at denne byen tiltrekker seg mennesker, det vere seg turistar, folk som vil jobba, studere eller berre vere. New Orleans er energi og glede.
«I’m your private dancer, a dancer for money. I’ll do what you want me to do»
«-man tager vad man haver. » er eit gammal, norsk ordtak som passe godt. Og så COLORSCOLORSCOLORS

No kan det sjå ut som om eg reklamerer heftig for New Orleans.
Eg reklamerer veldig for menneska i New Orleans!
Måten å nyta livet på. ha opne armar for nytt og gamalt, alle former og fargar.
Den frie gleden dei vidareføre med dans, kunst og kultur.
Dei lever til siste pust tar dei.
Grip dagen som er gitt dei, og gleder seg over det som er å gleda seg over.

Når paraden er slutt for kvelden, og det er tid for å rydde opp til neste dag, er det tid til meir lek.

Sterke, kreative kvinner

Sterke kvinner imponerer meg.

Strength and growth come  through continuous effort and struggle.
Strength and growth come through continuous effort and struggle.
Spesielt kvinner som arbeider i mannsdominerte yrker, der ho som kvinne må fighte ekstra for å visa at ho kan.
Eg ser òg opp til den mammo som klarar å sjonglere kvardagen sin med arbeid, familie, aktivitetar og venner.
-Mest av alt beundrar eg ho som kan prioritera seg sjølv i eit kaos av ein kvardag. Finna rom til å slappa av og pusta innimellom.
Om da hadde vore ein mann som hadde dette livet, ville han sjølvsagt fortjena mi endestups beundring på lik linja som ei kvinna. Da er tross alt likestilling…
Men av ei eller anna grunn, så er da me kvinner som tar på oss, eller får i fanget,
alt for mange gjeremål- og må vere blekksprutmamma i kvardagen.
No er da gått altfor lenge siden eg har fått ut blogginnlegg, formen er jo som ein rullebane. Og no føles da godt å få leika med ord igjen.

Eg har møtt mange spennande mennesker i mitt liv, spesielt etter at eg tok eit steg inn i kunstnarverda. Frå før av har eg mange venner frå musikk- og filmverda, folk som heldigvis er utanfor firkant boksen. Slike likar eg. Men da er spesielt fint å få komma inn i universet til ein billedkunstnar eller ein skribent. Dei har ein pasjon og engasjement for å få andre til å forstå verda dei vil presentera. Og eg kan heldigvis nyta lika godt ein annan kunstnar sitt univers som eg kan vera engasjert i mine eigne prosjekt. Eg likar tross alt å bli underholdt.

Tutta Torill & Bitta badar i regnet.
Kortfilmen om Sunnhordland. Tutta Torill & Bitta badar i regnet.
Ei av mine beste venninner, Tutta Torill Berger Falk, er ei slik kreativ sjel som eg nyter å oppleva kunst og kreativitet i lag med. Ho arbeider som drama- og kunstlærarinna for Fitjar og Stord Kulturskule, i tillegg til at ho har private kunst prosjekt og tilstelningar som sjølvstendig næringsdrivande for Kreatun. Ho er ei som har mykje kreativt å komma med, er ressurssterk og gir mykje av seg sjølv.
Mang ein gong har eg hatt ei rolig venninne-stund med ho som har enda opp med filmsnuttar, bandøving eller kreativ sceneopptreden. Herlig engasjement og mykje moro!
Du må prøva å leika meir rett og slett, slik me gjorde då me var yngre. Da føles godt.
Me ler! Og som eg har skreve tildigare, så er da godt å le.

Og no er ho illustratør i boka Mamma Blekksprut som kjem ut til helga!

Bøkene om Mamma Blekksprut
Bøkene om Mamma Blekksprut

Ho har tidligare vore illustratør i boka Eddy Edderkopp i lag med Ailinn Spissøy, diktsamlinga til Gustav Rasmussen, i tillegg gitt ut boka Den Døde Fuglen.
Og no er ho altså illustratør i to bøker av Mamma Blekksprut.

Mamma Blekksprut er laga i lag med to andre kreative, sterke kvinner; Magdalena From Delis, forfattar, og Silvia Karlsen som står for design. To kvinner eg òg ser opp til, og syns dei gjer ein inspirerande jobb, og gler meg til å sjå kor talentet deira tar dei i framtida.
Bøkene opnar for god stimuli og vakre samtalar mellom born og vaksne samtidig som da er lett og lekent, står da på Spinae Company sine sider. Og du vil få møta Mamma Blekksprut, ny date, eksmann og ny kjæreste, bestefar og venner. Mange situasjonar både born og vaksne kan identifisera seg med i familiar i dag. Ta ein kikk på desse bøkene og sjå om du vil investera til deg, venner og familie, du vil garantert finna god strek og god lesing!
I kunstbransjen er kunstsamlingar 60-70 prosent av innkjøpene til museer kunstverk av menn. Og da handlar ikkje om at kvinner ikkje er dyktige. Investorar har berre ikkje forstått kva tusenår me lever i…
Derimot skreiv Aftenposten for eit par år sidan at viss du vil investere i kunst, er da lurt å satsa på kvinner. Kvinner får per i dag mindre betalt for kunstverka enn menn, mens likestillinga vil komma som Tors Hammerslag. Litt etterkvart…

Personlig trur eg da er viktigast å lika da du investerer i, anten da er billedkunst, bøker eller musikk. Men eg vil anbefala å sjå og høyra på da dei kreative sjelene rundt deg vil ta deg med på. Kom inn i den verda du blir ønska velkommen inn i. Ta deg tid til å nyta.

I helga og veka som kjem er Falturiltu, snart opnar Galleri Giga igjen, og fleire av oss har kunst på nett til salgs. Aller hjerter gleder seg! Kanskje er da her du finn årets julegåve?

STRONG WOMEN LIFT EACHOTHER UP! Magdalena og Tutta Torill
STRONG WOMEN LIFT EACHOTHER UP!
Magdalena og Tutta Torill

Art studies with Eser Afacan

Oil painting, Norwegian Youth, by Bitta. Made during art studies with Eser Afacan.
Oil painting, Norwegian Youth, by Bitta. Made during art studies with Eser Afacan.
Bitta at the easel in Ankara
Bitta at the easel in Ankara

My stay with Eser Afacan in Ankara.
I was invited to Ankara by Eser Afacan to paint with him in July 2015. I had been looking at his work at facebook for a while, and we wrote each other occasionally. And when he invited me to come work in his atelier, I went to see him, meet his friends and to work in his atelier in Ankara.
Eser Afacan showing me the equalities of his gel medium.
Eser Afacan showing me the equalities of his gel medium.

He is an excellent figurative painter and alchymist who lived several years in Norway where he frequently painted with Odd Nerdrum. I learned a lot by him and his way of painting. We were using his gel medium and painting materials. His painting techniques are unique with his transparent gel as coating and his idea of painting the light makes classic, figurative painting easier to perform.
It is as in nature; the light will show you the way.
Occasionally there were other students at the atelier
Occasionally there were other students at the atelier